06/2006

I artikkelen presenteres et større forskningsprosjekt om ungdom og læringserfaringer. Prosjektet fokuserer på ulike sider ved læringsbegrepet og har som hovedmål å beskrive og kategorisere ungdoms læringserfaringer på ulike livsarenaer. Foreløpige resultater viser at andre arenaer enn skolen får stigende betydning med økende alder.

Denne artikkelen bygger på en hovedfagsoppgave fra 2005. Gjennom en kvalitativ undersøkelse er det stilt spørsmål om hvorvidt aldersblanding kan være en vei å gå for å nå tilpasset opplæring. Synet på hvordan vi ønsker å organisere skolen har sammenheng med om vi ser på læring som individuell eller sosial. Vygotskij og sosiokulturelt perspektiv er valgt som teorigrunnlag. Artikkelen innledes med en oversikt over nyere norsk og svensk forskning om aldersblanding.
 

 En litteraturstudie i et terminologisk villnis

I litteratur  hvor begrepet psykisk utviklingshemming (norsk), åndssvak (dansk) utviklingsstörd (svensk) eller mental retardation/mentally challenged (amerikansk), intellectual disability (engelsk) og learning disability (skotsk, irsk, engelsk) er brukt, har få artikler definisjonsproblematikken som et hovedtema. Mange berører den imidlertid som en kompliserende faktor i forskning på personer som har de nevnte diagnosemerkelappene.

Bedre kartlegging og tegn til økning i ”milde” former for selvskading har ført til større oppmerksomhet om selvskading som fenomen og som symptom for underliggende psykiske problemer. En europeisk undersøkelse Child and Adolescent Self Harm in Europe viser at villet egenskade er vanlig i de fleste land i Europa. Det er dokumentert økning – også i Norge, særlig blant unge jenter.

Det sies gjerne at ”å sørge er en menneskerett”, men en konsekvens av erfaringer som er beskrevet i denne artikkelen, gjør det aktuelt å stille spørsmålet: Gjelder denne menneskeretten også for mennesker med utviklingshemming?

Hva skal til for å frambringe og opprettholde et godt tilrettelagt barnehagetilbud til et barn med sterk multifunksjonshemming? Artikkelen drøfter erfaringer og framhever viktige forhold. Deriblant er å bygge opp en tverrfaglig teamfunksjon rundt barnet i barnehagen, å etablere lokale nettverk for erfaringsutveksling og faglig påfyll og å skape gode rutiner for samarbeid med instanser med helseansvar. Siste leddet er å styrke kompetansefunksjonen som støtte bak PP-tjenesten.

Det er mange ender å nøste i når man skal forsøke å danne seg et nyansert bilde av debatten om den inkluderende skolen. Det som kom fram på siste møte i Utdanningsdirektoratets Brukerforum for likeverdig opplæring, virket heller ikke klargjørende. Her ble ulike sider ved inkludering formidlet av foredragsholdere med mange forskjellige ståsteder. De var til gjengjeld enige om at mye er ugjort i Skole-Norge på dette feltet – spesielt når det gjelder holdningsarbeid og godt lederskap. Alle var dessuten bekymret for at det fortsatt er svært lite i den obligatoriske lærerutdanningen som forbereder kandidatene på den spesialpedagogiske delen av deres fremtidige lærergjerning.

Barn med konsentrasjons og oppmerksomhetsproblemer er ikke alltid lette å forstå. Som pedagog er det ikke alltid vi skjønner at de ikke bare kan ta seg sammen og rette oppmerksomheten mot det vi ønsker å formidle i klasserommet. Jeg har fundert mye på hvordan det kan være å ha slike vansker. Hvordan er det å skulle lære noe nytt når sanseapparatet ikke skiller mellom det som er viktig og det som syntes ubetydelig for de andre elevene?